Det va et itte sigende desperat Lillestrøm som kom på besøk søndag, uten seiår på atten seriekampar eller noke sånt. Likavel va det våres guttar så tok tak i kampen. Det goda spillet som alle seie LSK har vist te nå i år, men ikkje fått betalt for, så me ikkje mye te. I løpet av fysste omgang produsere me noken halvsjansar, Lillestøm ingenting. Sjøl om det e klasseforskjell i store periodar så klare LSK å setta ein goal, sjølvsagt på dødball. Den mye omtalte islendingen som visstnok har alt utenom scoringsteft, scora på oss. Svartbak frykta ittekvart at detta sko bli ein dag me ikkje skolle klara å få poeng.
Guttane fortsette å kjøra på i andre omgang. FKH dominansen blei nå ennå større. Heldigvis klarte Magic å utnytta ein kollisjon mellom keeper og forsvarar, og kunne enkelt setta inn utlikningå. Enkelt skolle det ikkje bli å setta inn flerre. Nico va aleina med keeper to gonger uten å klara det. Det som va betryggande å se sjøl om me bara klarte et poeng denna gongen, va at spillerane aldri ga opp. Dei gjekk for seiår heilt te dommaren blåste, ein god egenskap som blir viktige utøve sesongen. Noken gonger går det seg bara ikkje te. Ein rekord blei det denna søndagen, me spilte for fysste gong i eliteserien seks kampar på rad uten tap. Måtte den rekorden nå voksa seg lengre og lengre.
Når kampen e ferdige, Svartbak har komt seg him, har zappa mellom Molde/Ålesund og Inter Milan/AC Milan (Zlatan e faen meg go), sett ferdig fotballkveld på tv2, trålt gjennom alle nettavisene, komme me øve denna. Skjerp deg Netland! Du e jo vanligvis god. Du kan bedre enn detta!
Ikkje gni det så jævlig inn da, me e då bedre enn som så
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar